Roald Amundsen
Roald
Engelbregt Gravning Amundsen, født
16. juli 1872,
død 18.
juni 1928, norsk polarforsker, født i Borge ved
Sarpsborg. Student 1890, begynte å studere medisin, men da
begge hans foreldre døde, brøt han over tvert for å vie
seg til polarforskningen. Hans første ferd gikk til
Antarktis som styrmann med den belgiske ekspedisjonen under
Adrien de Gerlache de Gomery, 1897–99. Belgica,
ekspedisjonsfartøyet, frøs inne i nærheten av Peter I Øy
og drev rundt i Bellinghausenhavet hele vinteren; det ble en
hard tørn og en god skole for den unge Amundsen. Han
utdannet seg som jordmagnetiker.
Sommeren 1903 seilte
Amundsen ut fra Oslo med en liten isforsterket hardangerjakt
på 45 tonn, utstyrt med en motor på 13 hk. Skuta var døpt
Gjøa, og mannskapet var på 6 mann, Amundsen
inklusive. Viktigste post på programmet var jordmagnetiske
målinger og observasjoner ved den magnetiske nordpol og
lokalisering av denne. Et annet viktig mål var å finne
Nordvestpassasjen. Første del av programmet ble gjennomført
under et 23-måneders opphold i Gjøahavn på King William
Island. Han gjorde også noen inngående studier av
eksimoenes levesett, og et stort etnografisk materiale ble
samlet inn. Våren 1905 bar det videre, de fulgte en smal
landråk vestover, og kom gjennom i august 1906. Valget av
et lite ekspedisjonsfartøy og mannskapets evner til å ta
seg frem i isfylt farvann var de viktigste årsaker til at
de kom gjennom det grunne og farlige farvann som hadde
stoppet Franklin og andre som hadde forsøkt seg før.
Etter denne bedrift
begynte Amundsen å planlegge og samle midler til en
ekspedisjon til Nordpolen, men da Peary nådde frem til
denne i 1909, valgte Amundsen å legge om sine planer, og
ferden gikk sørover til Antarktis (3. Fram-ekspedisjon
1910–12). Amundsen hadde fått låne Fram av
Fridtjof Nansen, og da skuta forlot Madeira, meddelte han
ekspedisjonsdeltagerne sine endrede planer, sendte brev hjem
og telegram til kaptein R. F. Scott, som var i New Zealand på
vei til Antarktis. Amundsen hadde etter inngående
forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot
Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjoner, nemlig
Hvalbukta midt på Rossbarrieren. Det lå nærmere Sydpolen,
men terrenget sørover var helt ukjent. Han tok således en
stor sjanse, mens Scott fulgte Shackletons rute fra 1908.
Fra sin landstasjon Framheim startet Amundsen med
hundesleder og fire ledsagere mot Sydpolen, som han nådde
14. des. 1911, 5 uker før Scott. De vitenskapelige
resultater ble ikke så store, det var erobringen av
Sydpolen som var det viktigste mål. Se for øvrig Sydpolen.
Seieren i kappløpet mot
Sydpolen hadde gitt Amundsen den berømmelse han trengte for
å få støtte til den virksomhet som først og fremst lå
ham på hjertet: utforskningen av de ukjente deler av Arktis.
Straks etter sin hjemkomst tok han fatt på forberedelsen
til en nordpolsferd, men den første verdenskrig gjorde en
utsettelse nødvendig. Fram var ikke lenger brukbar, og en
ny og større skute, Maud, ble bygd. Ekspedisjonen
ble utrustet med apparater for oseanografisk, meteorologisk
og jordmagnetisk forskning, og var den største og best
utrustede geofysiske polarekspedisjon som til da var utsendt.
Maud seilte i juni 1918 fra Oslo, inn i Barentshavet og østover
langs den russiske ishavskyst. Is- og strømforholdene var
imidlertid vanskelige. Maud kom ikke nordover inn i
polarisen, men frøs fast i fjordis og fikk to
overvintringer, først nær Asias nordspiss, så ved
Tsjukotkahalvøya (Tsjukotskij poluostrov). En rekke
geofysiske observasjoner ble gjort under ledelse av H. U.
Sverdrup, som også foretok ferder med hundesleder. Amundsen
mente at han måtte komme seg østover mot Beringstredet om
han skulle få Maud inn i en nordlig drift. Etter å ha vært
innom Nome i Alaska for etterforsyninger og overhaling, gikk
skuta mot nord, men brakk propellen og frøs på ny fast nær
Tsjukotkahalvøya. Da hun kom løs igjen sommeren 1921, måtte
Maud gå til Seattle for reparasjon og utrustes for nye år
i isen. Ekspedisjonen drog nordover i juni 1922. Allerede i
august frøs Maud fast nær ostrov Vrangelja (Wrangeløya)
og drev så med isen inne på kontinentalsokkelen utenfor
det nordøstlige Sibir i 3 år. Ekspedisjonen nådde således
ikke sitt geografiske mål, men de geofysiske data som ble
samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt
Maud-ekspedisjonen ry som en av de viktigste
forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.
Amundsen hadde tidlig
interessert seg for fly som hjelpemiddel i polarforskningen,
og etter de erfaringer han høstet under den første del av
Maud-ekspedisjonen, forstod han at en utforskning av de
indre, ukjente områder i Arktis måtte skje ved luftfartøyers
hjelp. I 1922 skaffet han seg to fly, et lite for
observasjon ut fra Maud, og et større han ville fly
nordover med fra Alaskas nordkyst. Begge fly havarerte nokså
omgående, men førerne, Odd Dahl og Oskar Omdal, samt
Amundsen slapp fra eksperimentene uten mén. Amundsen hadde
satset alle sine midler på Maud-ekspedisjonen og flykjøpene.
Utsiktene for fortsatt polflyvning var meget mørke.
Imidlertid tilbød en amerikansk millionær, Lincoln
Ellsworth, økonomisk støtte til en ny flyferd. Med to
Dornier-Wal flybåter, N 24 og N 25, ført
av Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson og to
mekanikere, fløy Amundsen og Ellsworth nordover fra Ny-Ålesund
på Svalbard den 21. mai 1925. Neste dag fikk N 24 motorfeil,
og begge fly måtte gå ned ved en råk på 87° n.br., 10°
37ʹ v.l. Nesten 3 uker gikk, og verden hadde for lengst
oppgitt håpet om å se ekspedisjonens deltakere igjen.
Imens kjempet de 6 menn på isen for å komme seg opp med
det ene flyet. Med håndredskap lyktes det dem å jevne til
en primitiv startbane, og Riiser-Larsen gjorde det
mesterstykke av flykunst å få N 25 i lufta med alle seks
om bord. Med de siste dråper bensin nådde flyet nordkysten
av Nordaustlandet, der motorkutteren Sjøliv av Balsfjord
oppdaget det og brakte Amundsen og hans menn tilbake til
sivilisasjonen.
Ett år senere drog
Amundsen og Ellsworth ut på en ny luftferd, denne gang med
luftskipet Norge, bygd i Italia av ingeniør
Umberto Nobile, oberst i det italienske flyvåpen.
Ekspedisjonen ble organisert av Norsk Luftseiladsforening,
som også hadde stått for ekspedisjonen med de to flybåter.
Nobile var luftskipets fører og Riiser-Larsen navigatør.
Foruten disse og lederne bestod ekspedisjonen av 6 nordmenn,
5 italienere og 1 svenske. Luftskipet fløy fra Roma 10.
april 1926, via Oslo–Leningrad–Vadsø, og nådde Ny-Ålesund
etter en dramatisk flukt over Barentshavet. Om kvelden 11.
mai startet Norge på den transpolare flukt, nådde
Nordpolen etter vel 16 timer og landet ved Teller i Alaska
den 14. mai etter en flukt på 72 timer. Kursen var lagt
tvers gjennom den ennå ukjente del av Arktis; selv om det
var dårlig sikt på den amerikanske side av Nordpolen sør
for 85° n.br., kunne Amundsen fastslå at der ikke fantes
noe større landområde der. Den siste store hvite flekk på
verdenskartet var fjernet. Amundsen hadde nådd sitt siste,
store mål.
I de år Amundsen foretok
sine ekspedisjoner med luftfartøyer, ble han, tross
triumfene, utsatt for kritikk som falt ham tungt for brystet.
Han var også i store finansielle vanskeligheter, han hadde
satset alt han eide på ekspedisjonene og følte seg isolert
og sviktet. Etter Norge-ekspedisjonen ble det også en
kjedelig strid mellom Nobile og Amundsen, som førte til
brudd mellom dem. Men da Nobiles luftskipsekspedisjon med Italia
to år senere forulykket nord for Svalbard, meldte Amundsen
seg straks til å delta i ettersøkningen. 18. juni 1928
drog han med det franske fly Latham fra Tromsø.
Tre timer senere hørtes de siste signaler fra flyet, som
antagelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya, og alle
seks om bord omkom.
Amundsens samling av
medaljer og andre utmerkelser, bl.a. Storkors av St. Olav og
Borgerdådsmedaljen i gull, er oppbevart i Universitetets
myntkabinett i Historisk museum i Oslo, feltutstyr og andre
gjenstander fra hans ferder på Skimuseet, Framhuset,
Etnografisk museum, Sjøfartsmuseet og Amundsens hjem på
Svartskog ved Bunnefjorden.
I 1972, som ledd i 100-årsfeiringen
av Amundsens fødsel, ble Gjøa brakt hjem til Norge fra San
Francisco og er plassert foran Framhuset på Bygdøy.
Amundsens hovedverker er: Nordvestpassagen
(1907), Sydpolen (1912), Nordostpassagen
(1921), Gjennem luften til 88 ° nord (1925) og Mitt
liv som polarforsker (1927). Sammen med Ellsworth skrev
han beretningen om Norge-ferden, Den første
flukt over Polhavet (1926).
Kilde: www.snl.no
